Den norske modellen

I dag står den norske modellen på tre pilarer; velferdspilaren, arbeidslivspilaren og den økonomiske pilaren. Alle pilarene henger sammen og er både forutsetninger og resultater ved den norske modellen. Pilarene kan gi en forståelse for kjennetegnene ved den norske modellen sett utenfra. Men for å forstå hvorfor den er så vellykket, kan det være mer hensiktsmessig å skille mellom hvilke betingelser den bygger på, hva virkemidlene er og hvilke resultater den gir. Mekanismene kan illustreres slik:

Til venstre i figuren illustreres det at den norske modellen bygger på et sterkt organisert arbeidsliv. Det krever høy organisasjonsgrad på både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Tariffavtalene regulerer da arbeidslivet. Men også andre institusjoner, lover og normer trengs for å understøtte det organiserte arbeidslivet. Dette kan både være formelle institusjoner som arbeidsretten, Riksmekleren, Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) og Kontaktutvalget, men også mer uformelle, tillitsbaserte arenaer og prosesser for dialog og samarbeid.

At lønnsdannelsen er samordnet er kjernen i den norske modellen og utgjør den faglige armen på samfunnsnivå. For å få dette til kreves koordinering mellom tariffoppgjør og at konkurranseutsatt sektor forhandler først og setter normen for senere oppgjør. Dette kalles frontfagsmodellen, der tariffpartene i konkurranseutsatt sektor er frontfaget. Hovedhensikten var når den først ble utviklet som en teori på 1960-tallet og så gradvis formalisert, å organisere lønnsdannelsen slik at man oppnår «full» sysselsetting. I figuren er det vist gjennom mekanismene gjennom den faglige armen.

Lønnsdannelsen demper de markedskreftene som skaper høy lønnsvekst når arbeidsledigheten er lav. Grepet er å knytte lønnsveksten til konkurranseevnen og ikke til lokale arbeidsmarkeder. Dermed unngås lønn-lønn- og lønn-pris-spiraler. Det muliggjør så bruk av finans- og pengepolitikk til å holde ledigheten lav uten tap av konkurranseevne og høy inflasjon, noe som illustreres gjennom den politiske armen. Dette illustrer at både den faglige og politiske armen må jobbe sammen for å oppnå de gode resultatene. Det er altså mulig å føre en politikk som medfører høy arbeidsledighet, selv under frontfagsmodellen.

Tre hovedkonsekvenser er vist til høyre i figuren. I tillegg til at det gjør målet om full sysselsetting mulig, bidrar også den samordnete lønnsdannelsen til høy verdiskaping gjennom stor omstillingsevne og investeringer i kompetanse og teknologi, og den bidrar til små forskjeller. Samfunnsmålene kan nås takket være lønnsdannelsen og partssamarbeidet.

Relativt sett høye lønninger til ufaglærte og en sammenpresset lønnsstruktur påvirker etterspørselen etter arbeidskraft og ønsket om å investere i teknologi og å organisere driften av virksomheter på en effektiv måte. Dette gir gevinster som gjennom lønnsdannelsens og velferdsstatens fordelingsmekanismer kommer store grupper av befolkningen til gode. Også de høyt utdannete tjener på dette, både gjennom samfunnsutviklingen, men også gjennom høyere lønn da de også tar del i produktivitetsgevinstene.

Når systemet for lønnsdannelse er på plass kan sterke arbeidslivsparter også bidra til å løse andre utfordringer på både virksomhets- og samfunnsnivå. Lokalt kan partene eksempelvis samarbeide om nedbemanninger og omstilling, men også implementering av ny teknologi eller opplæring av nye medarbeidere. Dette har blitt omtalt som den norske mikromodellen. Det er viktig for at denne mekanismen skal fungere godt at det er landsomfattende tariffavtaler i bunn, slik at partssamarbeidet blir reelt. Maktbalansen kan være skjev på hver enkelt virksomhet uten slike tariffavtaler, og da kan heller ikke det lokale samarbeidet fungere så godt.

På samfunnsnivå kan det være inntektspolitisk samarbeid om pensjonsreform eller kompetansereform. Ved å bringe arbeidslivets parter inn i reformarbeid eller omstillingsprosesser lar de seg gjennomføre gjennom kompromisser og felles forståelse. Dette er vist gjennom pilene nederst i figuren og omtales gjerne som trepartssamarbeidet eller sosial dialog.

Siden politikk også påvirker resultatene av modellen er trepartssamarbeidet en viktig kanal til å nå idealene ved vår samfunnsmodell. Det er faktisk et vilkår sterke arbeidslivsparter setter for i stor grad å gi avkall på å forhandle om lønnsveksten ukoordinert på hver enkelt virksomhet eller bransje. For fagforeningene er en politikk for full sysselsetting, små lønnsforskjeller og en næringspolitikk for høy verdiskaping slike vilkår. På den måten får maktforholdene i arbeidslivet reelle konsekvenser, selv innenfor en frontfagsmodell. Finans- og pengepolitikken må innrettes mot full sysselsetting, når lønnsdannelsen fokuserer på konkurranseevnen. Den må suppleres med en arbeidsmarkedspolitikk og kompetansepolitikk for å inkludere flest mulig i arbeidslivet. Dessuten vil arbeidstakerne kreve en velferdsstat med tett sikkerhetsnett, når de har gått med på fredsplikt og virksomheters styringsrett.

Selv om kjernen i Den norske modellen har ligget fast siden 1960-tallet er den ikke statisk. Den endrer både form og innhold etter utfordringene den møter. Den norske modellen bygger ikke på å fjerne interessemotsetninger i samfunnet, men på å etablere mekanismer for å finne kompromisser og felles løsninger på disse motsetningene. Til tross for dette har modellen gjennom å bygge et tillitsnivå i befolkningen til samfunnets institusjoner og parter med andre interesser enn dem selv, også bidratt til å redusere interessemotsetningene i det norske samfunnet.

En rekke utviklingstrekk vil utfordre den norske modellen i årene framover. Det er de drivkreftene som skaper underskudd på jobber uten særskilte krav til utdanning eller kompetanse som er mest truende. Det trekker oss i retning av et todelt arbeidsliv med sosial dumping, økte lønnsforskjeller, press på trygdesystemet, svakere oppslutning om fagforeninger og etter hvert svekket tillit i befolkningen. Dette er forhold som påvirker venstre side i figuren over, og kan svekke modellens evne til å løse dets kjerneoppgave.

Flere drivkrefter bidrar. Digitaliseringen erstatter arbeidsoppgaver i et stadig hurtigere tempo. Migrasjon øker konkurransen om de gjenværende jobbene som ikke krever særskilt kompetanse. Mange unge faller ut av skolen. Eldre arbeidstakere med utdatert kompetanse må stå lenger i arbeid for å ikke miste pensjon.

Likevel står vi bedre rustet enn de fleste land til å håndtere disse utfordringene, nettopp på grunn av den norske modellen og egenskapene til høyre i figuren. Norske arbeidstakere er i verdenstoppen i omstillingsdyktighet. Arbeidslivet er det mest lærende, og sammenliknet med andre land gis særlig de med lave ferdigheter mye opplæring. Ny teknologi tas raskt i bruk og skaper nye arbeidsplasser i hurtig tempo. Lønnsdannelsen reagerer raskt om norsk økonomi har problemer. Partssamarbeidet trår inn når problemer oppstår, enten på virksomhets- eller samfunnsnivå.  

Den norske modellens evne til å håndtere utfordringene kommer ikke av seg selv. Det krever aktiv politikk for å hindre todelingen i arbeidslivet, opprettholde maktfordelingen mellom partene og utdanne befolkningen til framtidens jobber. Klarer vi det vil drivkreftene som vi nå opplever som en trussel, snarere bli kilde til fortsatt vekst og velstand.