Europa og EØS

EØS-avtalen handler ikke bare om arbeidsplasser og økonomi. Også politisk, juridisk og kulturelt er våre nordiske naboer og de andre EU-landene våre viktigste samarbeidspartnere. Det har blitt enklere å handle, studere og reise over landegrensene.

Avtalen gir også vanlige folk rettigheter og beskyttelse. Hvis vi drar på ferie, jobber eller studerer i et EU-land, skal vi behandles som landets egne innbyggere. Det betyr at hvis vi trenger legehjelp eller velferdsytelser, skal vi ha tilgang på det.

Vi samarbeider med EU på langt flere nivåer enn folk flest tror, fra de daglige gjøremål som bilkontroll, arbeidsmiljø, matkvalitet og til finansmarked.

EØS-avtalen omfatter handel med tjenester. Eksport av tjenester innen offshore, IKT, finans og reiseliv har økt kraftig siden midten av 1990-tallet, og nå går omlag 70 prosent av norsk tjenesteeksport til Europa. Handel med fysiske varer inneholder dessuten også i økende grad elementer av tjenesteeksport.

Som eksempel selges en flymotor, bildel eller en tråler som regel med en vedlikeholdsavtale. Det betyr at man må kunne sende servicepersonale over landegrensene for å følge opp. Da må det være forutsigbare regler for flyten av arbeidskraft og tjenester mellom land. EØS-avtalen er det handelssamarbeidet som i dag best sikrer relativt like og rettferdige vilkår for tjenestehandel på tvers av landegrenser.

Det glemmes også ofte at denne rettigheten er noe norske arbeidstakere også nyter godt av. Vi har den samme retten til å jobbe i andre EU-land som i Norge, noe tusenvis av norske arbeidstakere benytter seg av hvert år.

Det er en vanlig misforståelse at EØS-avtalen gjør at vi ikke lenger bestemmer over egne lønns- og arbeidsvilkår. Det er feil. I Norge gjelder norske regler, avgjort av partene i arbeidslivet og norske politikere. Likevel oppstår utfordringer.

Etter EU utvidelsen i 2004, kom svært mange arbeidsinnvandrere fra land med lavere lønn. Vi fikk problemer med lavlønnskonkurranse og sosial dumping. Arbeidsutleie over grensene har ført til mange problemer. Åpninga mot Øst-Europa ga en uforutsett sterk endring av balansen i arbeidsmarkedet, da vi fikk en stor gruppe arbeidstakere som var villige til å jobbe for lavere lønn og dårligere vilkår enn det som er vanlig i Norge.

Dette har blitt en den kanskje aller viktigste utfordringen for fagbevegelsen i mange europeiske land. Dette har LO tatt tak i, og tettet hull etter hvert som de har oppstått. Blant annet har vi sørget for å innføre minstelønn i utsatte sektorer, eller sagt på fagspråk, allmenngjøring av tariffavtalte lønnssatser.

Det er nå allmenngjort satser innenfor:

Bygg
Skips- og verftsindustri
Jordbruk og gartneri
Renhold
Fiskeindustri
Elektrofagene, unntatt offshore
Godstransport på vei
Turbuss-sjåfører
Overnatting servering og catering

LO har også fått et viktig politisk gjennomslag i Stortinget for innskjerpinger i innleiebransjen og forbud mot null-timers kontrakter. Les mer om det her.

En stor og uventet utfordring med EØS-avtalen er hvordan offentlige oppgaver og velferdstjenester kan utfordres av direktiver eller nye krav fra EU. For eksempel den mye omtalte Jernbane-pakke fire og Tjenestedirektivet.

Når det kommer krav til at offentlige og private aktører skal behandles likt, kan det tolkes til at eldreomsorg eller samferdsel må privatiseres. Det mener vi i LO er feil, og vi jobber aktivt mot en slik utvikling. Det mener vi også vi har mulighet til, innenfor spillereglene i EØS-avtalen.

Et regjeringsoppnevnt utvalg - Hjelmeng-utvalget – så i 2018 på konkurranseforholdene mellom offentlige og private virksomheter etter at EFTAs overvåkingsorgan, ESA, åpnet sak mot Norge.

Konklusjonene gikk mye lenger til høyre enn hva ESA krevde. Blant annet foreslo flertallet at det offentlige skal betale skatt og ha et krav om å gå med overskudd for en rekke tjenester.

Som i verste fall kan føre til at viktige offentlige tjenester som skolefritidsordning, offentlige svømmehaller, kommunale kinoer, kulturskoleordninga med mer, kan bli dyrere, privatisert eller nedlagt.

Les kronikken "Hjelmeng skyver partene foran seg".

På sammen måte som at vi skal ha rom til å bestemme lønns og arbeidsbetingelser selv, er det for LO helt avgjørende at vi skal ha en velfungerende velferdsstat. Vi skal ha rom til en politikk som jevner ut forskjellene mellom fattig og rik, og en velferdsstat som gir likeverdige tilbud til befolkningen.

Fremfor alt skal ikke omsorgen for sårbare grupper som eldre, syke, barn eller funksjonshemmede være profittstyrt, men i offentlig regi.

Alle skattekronene til velferd skal brukes til velferd.

Dette var en viktig forutsetning for å si ja til EØS-avtalen, og legitimiteten og oppslutninga om avtalen sikres best på den måten.

Noen ganger fremstilles det som EØS-regelverket krever en liberalisering, når det egentlig ikke gjør det. Det så vi et eksempel på i desember 2018, da LO, med Norsk Flygerforbund og Norsk Kabinforening, fikk enstemmig medhold i at Solberg-regjeringen har tatt feil når de har hevdet at EØS-avtalen krevde at Norge måtte åpne for ansettelse av tredjelandsborgere, for eksempel fra Thailand med thailandsk lønnsnivå.

Dette ville ha ført til en lavlønnskonkurranse på norskregistrerte fly, som vi klarte å unngå.

Det kan du lese mer om her.

Vi mener at Solberg-regjeringa og arbeidsgiversida må ta mye av skylda for den økende EØS motstanden. LO-leder Hans-Christian Gabrielsen har tidligere uttalt at regjeringa skyver EØS-avtalen foran seg som påskudd til å innføre Høyre-politikk.

LO mener vi kan gjøre mer og utnytte handlingsrommet i større grad enn dagens Høyre-regjering gjør.

Offentlige innkjøpsmodeller som Skiens-modellen, Oslo-modellen og lignende modeller i over 170 norske kommuner, hvor man gjennom offentlige innkjøp stiller krav til kvalitet, seriøsitet, faste ansatte, lærlinger og at virksomhetene betaler skatt, viser at vi har handlingsrom til å rydde opp i det useriøse arbeidslivet innenfor EØS-avtalen.

Her kan du lese mer om Oslo-modellen.

LO samarbeider dessuten tett med både nordisk og europeisk fagbevegelse. Vårt internasjonale arbeid for et anstendig arbeidsliv kan du lese mer om her.

Det er vanskelig å vite sikkert hvordan Norge ville klart seg uten EØS-avtalen. Men vi får noen indikasjoner basert på andre lands forhold til EU, for eksempel Brexit.

Storbritannia har etter flere års intense forhandlinger ennå ikke engang fått på plass en skilsmisseavtale, altså en overgangsavtale. Brexit viser hvor komplisert og tidkrevende det er å forhandle seg ut av flere tiår med økonomisk og politisk integrasjon.

Konsekvensene kan være vanskelig å måle, men bør ikke undervurderes.

Les LOs tidligere sjeføkonom Stein Reegårds betraktninger om Brexit

Britisk næringsliv frykter at toll og kvalitetskontroller på grensene skal ødelegge forutsigbarheten for britisk industri og annet viktig næringsliv. For eksempel vil det bli dyrere og ta lenger tid å produsere biler og mange varer som er avhengige av deler fra flere land.

Sammensatte varer - der man lager produkter i mange land som til slutt settes sammen til et sluttprodukt - er også viktig i norsk industri, som for eksempel produserer bildeler i aluminium.

EU har nå ingen egeninteresse i at det skal framstå som attraktivt for andre land å stå utenfor EU eller EØS, fordi det ikke bare vil svekke unionen, men også både få politiske og økonomiske konsekvenser for alle involverte.

Dessuten ville Norge ved en utmelding måtte forhandle med et EU som er svært annerledes enn det var i 1994. Norge har vesentlig mindre makt enn vi hadde på 90-tallet, fordi:

EØS-avtalen ble fremforhandlet av et mye større EFTA, hvor også Sveits, Sverige, Finland og Østerrike var med.
EU har vokst betydelig. Sverige, Finland og Østerrike samt en rekke medlemsland fra Øst-Europa vil nå være vår forhandlingsmotpart. I alt er det nå 28 land i EU, 27 når Storbritannia går ut av unionen.

Nye forhandlinger fører også til at alt blir lagt på bordet på nytt. I dag er fisk og landbruk utenfor EØS-avtalen. Det er ikke nødvendigvis i Norges interesse om EU presser på for mer markedsadgang.  

Sveits sa nei til EØS-avtalen, men brukte 10 år på å fremforhandle bilaterale handelsavtaler. Dessuten har Sveits og EU forhandlet i flere år og brukt store ressurser på å oppdatere avtalene, uten å lykkes.

Et annet eksempel er handelskrigen mellom USA og andre land. Der har EØS-avtalen gitt oss fordeler vi ellers ikke ville hatt: Da Trump innførte straffetoll på stål, stod norsk stålindustri i fare for å bli rammet av mottiltak. Men gjennom samarbeid mellom LO, NHO og regjeringen, fikk vi aksept for at norske smelteverk fikk samme rammevilkår som EU, gjennom EØS-avtalen.

Celsa armeringsstål i Rana var blant mange virksomheter som takket EØS-avtalen for at de kunne øke produksjonen kraftig, ansette flere folk og utdanne nye fagarbeidere.

Sveits ble derimot ikke unntatt straffetiltakene til EU.

Det vil være bedre å gå tilbake til frihandelsavtalen vi hadde før EØS, er det noen som mener. Før Norge ble med i EØS, var vi og mange andre europeiske land med i EFTA.

EFTA hadde en handelsavtale med EU. Denne handelsavtalen fra 1973, regulerer i hovedsak handel med varer, mindre med tjenester. Den forholdt seg til et EU som ikke lenger finnes, blant annet fordi det i dag er flere medlemsland og langt mer sammensatt økonomisk samkvem.

Norge har også forandret seg vesentlig siden 70-årene. Ikke minst har tjenester blitt en stadig større og viktigere del av økonomi og sysselsetting. For eksempel når man selger flytende vindmøller, kan salget også omfatte vedlikehold, driftsstøtte og oppgradering.

Salg av tjenester er dessuten viktig for at norske arbeidsfolk og bedrifter skal kunne bygge på sin kompetanse, ved å jobbe med feilrettinger og oppgraderinger av sitt eget produkt.

EØS-avtalen er altså mye mer omfattende enn handelsavtalen fra 1973, og veldig mye mer enn bare en handelsavtale.

Handelsavtalen fra 1973 regulerer tollsatser på industrivarer. Hvis denne skal erstatte EØS-avtalen, mister vi markedsadgangen som EØS-avtalen gir. Det vil også gjelde for varene som handelsavtalen inkluderer i dag. Dette fordi handelsavtalen kun omfatter tollsatser.

EØS-avtalen omfatter felles regler og dessuten håndheving av disse. Dermed vil man blant annet kunne lempe kostnadene ved å dokumentere produksjon etter EUs regler over på norske virksomheter.

EØS-utredningen (en offentlig utredning fra 2012) konkluderte med at Norge fra 1994 da avtalen trådte i kraft, har hatt høy økonomisk vekst, høyere sysselsetting, lavere arbeidsløshet og en jevnere inntektsfordeling enn de fleste andre land.

Les mer om den offentlige EØS-utredningen.

Bildet er ikke bare rosenrødt, men EØS-avtalen vært gunstig for norske arbeidsplasser, i stor grad distriktsarbeidsplasser og hjørnesteinsbedrifter som holder liv i lokalsamfunn.

Menon Economics anslår at i 2017 så var om lag 465.000 sysselsatte i eksportnæringen, utenom olje- og gass. I tillegg kommer sysselsettingseffekter i kommuner og stat som følge av skatteinntektene som skapes.

Flere områder, der Norge har et særlig behov for nasjonal styring, omfattes ikke av EØS. Her ligger en viktig forskjell fra et EU-medlemskap.

At fisk og landbruk ikke er en del av EØS-avtalen, beskytter disse bransjene mot import fra EU-land.

Norge regulerer selv norske fiskebestander. Men vi følger veterinærreglene både i landbruk og fiske. Det betyr at fisken vår er forhåndsgodkjent av EU, og dermed slipper en forsinkende kvalitetskontroll på grensene, selv om det er toll på fiskeprodukter (med unntak av enkelte kvoter).

Avtalen regulerer heller ikke deler av offshore-industrien.

Vi deltar heller ikke i EUs økonomiske union. Det betyr at vi styrer våre egne budsjetter, har egen valuta og kan sette renten selv best tilpasset norske forhold.