LO fikk gjennomslag for våre viktigste krav i tariffoppgjøret i staten. Med én tariffavtale er det igjen mulig å drive en helhetlig lønnspolitikk, sikre alle ansatte lønnsutvikling og omfordele mellom grupper.
De siste par årene har fagforeningene i staten hatt to ulike tariffavtaler. Dette skjedde etter at Akademikerne – og etter hvert Unio – fikk gjennomslag hos Erna Solbergs regjering for en egen tariffavtale i staten der man forhandlet om all lønna lokalt ute på den enkelte arbeidsplass.
– Dette legger opp til uforutsigbarhet i hvem som får høyest lønnsvekst. Det utfordrer også frontfagsmodellen med koordinerte lønnsforhandlinger. Dette er måten vi forhandler lønn på i Norge og som har sikret alle grupper en god lønnsvekst, sier LOs nestleder Sissel Skoghaug.
LO og YS valgte da å bli ved den gamle avtalen, som fordeler mer av lønna sentralt. Den har som prinsipp at det er ulikhet i oppgaver og ansvar som er grunnlaget for hvor mye de ansatte tjener. - Lønn skal ikke bestemmes av såkalt «trynefaktor» eller fagforeningstilhørighet, sier Skoghaug.
Vi mener at forhandlinger som skjer i samme rom, med en felles lønnspott til fordeling, er avgjørende for å ivareta alle statsansatte. Flertallet av LOs medlemmer i staten er langtidsutdannet, men vi organiserer arbeidstakere fra topp til bunn i de fleste ansattgrupper. Derfor er det viktig for oss å ivareta alle, ikke bare enkelte grupper.
- Lønnsdannelsen kan ikke skape økende ulikhet og sette ulike grupper opp mot hverandre.
Ulike tariffavtaler og ulike lønns- og arbeidsvilkår i staten har over flere år ført ulik behandling av ansatte med lik jobb. Er du organisert i et LO-forbund i staten er sannsynligheten stor for at du tjener mindre enn dine kolleger som er organisert i Akademikerne og Unio.
– Dette skaper dårlig miljø på den enkelte arbeidsplass og setter kolleger opp mot hverandre. Det er en situasjon som ikke kan fortsette. LO har kjempet lenge for å få tilbake likelydende. Derfor sa vi ja til tilbudet fra staten, et tilbud som innebar en felles avtale, sier Sissel Skoghaug.
Dette har vært det mest krevende oppgjøret i staten på lang tid, og vi har måttet ta noen vanskelige valg underveis. Tilbakemeldingene fra våre medlemmer og tillitsvalgte, har imidlertid vært klare: Det viktigste må være å gjenopprette likelydende tariffavtaler i staten. Det har vi fått.
Det er også bekymringsfullt at staten som arbeidsgiver ser ut til å miste oversikten over lønnsdannelsen, med en lønnsvekst langt utover de avtalte rammene. Dette utfordrer frontfagsmodellen og den norske modellen, noe ingen er tjent med. Staten kan ikke lede an i en eskalerende lønnsspiral der noen får store tillegg mens andre får lite eller ingenting.
LO har lenge kjempet for likelydende avtaler og gikk inn i forhandlingene med stor tro på å få til en rettferdig og framtidsrettet tariffavtale. Dette innebærer både et sentralt og et lokalt element, uten å gi fra oss streikeretten som ligger i sentrale forhandlinger og med god mulighet for likebehandling. Derfor sa flertallet ja til tilbudet fra staten.
– I forhandlinger må man gi og ta, og vi har akseptert at andre viktige krav ikke ble innfridd. Men slik er forhandlinger. LO står fast på en tariffpolitikk med vekt på sentrale tillegg, likelønn og en solidarisk lønnspolitikk. Vi mener resultatet var godt nok til å kunne anbefale årets oppgjør, men ansatte i staten kan være trygge på at LO kommer til å kjempe for enda bedre lønns- og arbeidsvilkår i staten fremover, sier Skoghaug.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post
