HVORFOR ER LO SÅ OPPTATT AV ULIKHET?

Små forskjeller og høy tillit er limet i den norske modellen

Små forskjeller er et av tre idealer og målsetninger for arbeiderbevegelsen, sammen med målet om arbeid til alle og høy verdiskaping. Små forskjeller bidrar til at vi har et godt samfunn å leve i, hvor alle har relativt like muligheter til å leve gode liv - uavhengig av størrelsen på lommeboka, hva slags oppvekst man har hatt eller egne foreldres yrke og inntekt.

I dag er de små forskjellene i Norge under sterkt press – for forskjellene øker. Det svekker den norske modellens muligheter til å skape et samfunn der alle kan leve gode liv.

For LO er det viktig å bekjempe økende ulikhet av mange grunner: Ulikhet gjør forskjell på folk. Helt fra LOs begynnelse og frem til i dag, er det forskjellene mellom arbeidsfolk og arbeidsgivere og eiere som har vært den store kampsaken. Makten arbeidsgiverne hadde over den enkelte arbeidstaker ble utålelig. Derfor organiserte arbeidstakere seg, og har siden, gjennom kamp og dialog, sikret seg makt, rettigheter, muligheter og frihet. Grunnen var enkel: Det skulle ikke ha noe å si hvem du var født av eller hvilket yrke du hadde.

Gjennom vår 125 år lange historie, har vi jobbet for å redusere lønnsforskjellene i Norge, gjennom sentrale, kollektive lønnsforhandlinger. Lik lønn for likt arbeid, og økt lønn for lavlønte, har alltid vært viktige kampsaker for LO i lønnsoppgjørene. Resultatet er at lønnsforskjellene i Norge er relativt små sammenlignet med i mange andre land. Men når det gjelder formue og kapitaleierskap har forskjellene blitt veldig store, også i Norge. Derfor engasjerer LO seg også i skattedebatten: Det er først og fremst gjennom skatt at vi kan gjøre noe med de store formuene.

Over hele verden øker nå de økonomiske forskjellene. Internasjonalt advares det mot at økende ulikhet hindrer økonomisk vekst og truer politisk stabilitet.

Økt ulikhet betyr at vi ikke har de samme mulighetene lenger

Penger er makt, og det demokratiske prinsippet om at vi alle har én stemme hver, er under press. Ulikhet faller sammen med en rekke negative samfunnsutviklinger. Det er en sammenheng mellom økende ulikhet og fallende organisasjonsgrad. Og blant de med lav inntekt, er tariffdekningen lavest. Det er også en sterk sammenheng mellom inntekten til familien du vokser opp i og din egen inntekt senere i livet. Større ulikhet gjør den sosiale mobiliteten lavere. Fattigdom og dårlige boforhold, både det å leie og det å bo trangt, henger sammen og forsterker hverandre. 

Forskjellene øker i begge ender av inntektsfordelingen. På den ene siden blir flere enn tidligere «hengende etter», inntektsmessig. Sammenlignet med resten av befolkningen har noen, ofte de som jobber utenfor det organiserte arbeidslivet, fått lavere inntekt, mindre kjøpekraft og færre muligheter til å spare og investere i fremtiden til seg selv og sin familie. I den andre enden av fordelingen, ser vi også en eksplosjon i antallet multimillionærer og større private formuer. At de rike blir rikere, er den viktigste grunnen til at den økonomiske ulikheten i Norge øker.

Ulikhet svekker demokratiet

Folk med høye inntekter har større innflytelse over norsk politikk enn andre. Det viser forskning gjort ved Universitetet i Bergen. Med andre ord er økende ulikhet også en trussel mot demokratiet vårt. Professor Kalle Moene har tidligere avdekket at Norge har en større andel mangemillionærer i befolkningen enn de har i USA. På sikt stiller han spørsmål ved om dette kan bidra til at denne gruppen får økt politisk makt også her til lands, slik de har fått i USA.

Norge har en større andel mangemillionærer i befolkningen enn de har i USA, sier professor Kalle Moene. Foto: Universitetet i Oslo.

Høy ulikhet gjør noe med hvordan vi lever livene våre og hvordan samfunnet fungerer. Dersom vi som følge av store forskjeller ikke lenger lever sammenlignbare liv, men i større grad lever i parallelle virkeligheter, der noen trenger fellesskap og velferdsstat mens andre betaler og klarer seg selv, vil det gå på tilliten i samfunnet løs. Vi vil ikke lenger være i samme båt, og viljen til, og ønsket om, å finansiere fellesløsninger kan forsvinne.

Å skape og dele

Ideen om at økonomisk vekst først og fremst er samfunnstjenlig så lenge den fordeles rettferdig, har ligget til grunn både for arbeiderbevegelsens tilnærming til utvinningen av olje i Nordsjøen, skattepolitikken og prioriteringen av lavtlønte i lønnsoppgjørene. Både lønnsdannelsen, skattepolitikken og velferdsstaten er innrettet for å legge til rette for omfordeling som bidrar til mindre forskjeller.

Lykkes vi med å fordele verdiene mer rettferdig, så reduseres ikke verdiskapingen i samfunnet. Tvert imot, så har den norske modellen vist at det ikke er noen motsetning mellom å øke verdiskapingen og å sikre en rettferdig fordeling av godene som skapes. At modellen bidrar til høy vekst og rettferdig fordeling er viktig for den brede, folkelige støtten. Men vi kan ikke ta denne støtten for gitt. De politiske kampene om økonomisk fordeling pågår daglig, både på Stortinget, i kommunestyrer og i lønnsforhandlingene.

Les mer i samfunnsnotat 1/2025 Den norske modellen og betydningen av politikk for små forskjeller.