Stopp snøballen!

Denne kronikken ble først publisert i Klassekampen (ekstern lenke, bak betalingsmur), og er skrevet av økonom i LO, Ebba Boye.

"Ikke kom til Norge, vi skatter deg til du er fattig", synger Christer Dalsberg i en sang om exit-skatten, og Tina Bru og Linda Hofstad Helleland fra Høyre bekreftet i et intervju i DN at "det er faktisk sånn situasjonen er". De er bekymret for at gründere ikke vil flytte til Norge på grunn av skattenivået, og da særlig exit-skatten.

Det er ikke lett å lage et skattesystem som fungerer optimalt. Det skal sikre finansiering av velferdsstaten, det bør virke omfordelende og redusere ulikheten i samfunnet, og det bør legge til rette for verdiskaping. Balansen er utfordrende, men i dagens polariserte skattedebatt er det nyttig å ta en titt på hva som skjer når den balansen tipper for hardt i en retning – når skattesystemet utformes for å legge til rette for verdiskaping uten samtidig å sikre finansiering av velferden og omfordeling.

USA er et eksempel på nettopp det. Suksessen til landets teknologiselskaper forbløffer finanskommentatorene. Hvordan klarer USA å legge til rette for så mye investeringer, gründervirksomhet og økonomisk vekst?

Det er imidlertid viktig å ikke stirre seg blind på børsene i USA, som fortsetter oppover. Isteden er det verdt å spørre hvordan det går med menneskene som bor i landet. Fasit er at verdens sterkeste økonomi havner på 23. plass når man måler hvor bra folk har det. Og de har falt fra 15. plass, i en tid da veksten i BNP har vært sterk. Levealderen for folk uten høyere utdannelse har falt i USA siden 2010 – det er rett og slett sjokkerende.

Det er mye Norge kan gjøre for å legge til rette for næringslivet, men vi bør definitivt ikke lære av USA sin skattepolitikk. Og vi må ikke lytte til næringslivselitens og høyresidas massive angrep på den norske formuesskatten. "Vi bør definitivt ikke lære av USA sin skattepolitikk".

Igjen og igjen må vi minne om at økende ulikhet er en av vår tids største utfordringer. Ulikheten øker raskt i Norge og det er en del av en global trend. Det reduserer tilliten i samfunnet, truer demokratiet, reduserer livskvalitet og framtidsutsikter. Det er dårlig både for folk og næringsliv. Organisasjoner som Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdens økonomiske forum (WEF) og Organisasjonen for økonomisk samarbeid (OECD) har de siste årene advart sterkt mot den økonomiske ulikheten, og uttrykt bekymring for dens påvirkning på økonomisk vekst og politisk stabilitet. Når gapet mellom fattig og rik øker, vil det føre til misnøye. Slik misnøye kan skape ustabilitet.

Den viktigste årsaken til at ulikhetene øker er at de rikeste blir rikere. Skal vi gjøre noe med den økende ulikheten er vi nødt til å skattlegge formuer. Sånn er det bare, og selv om det er forståelig at de som betaler den klager høylytt, så er det enormt viktig at vi ikke lar næringslivselitene diktere skattepolitikken.

Problemet er at vi har blitt mye dårligere til å omfordele. På 1980-tallet hadde vi kapitalskatter på 80 prosent i Norge, i USA faktisk opp mot 90 prosent. Skattenivået for selskaper har blitt halvert siden 1980-tallet i vestlige land, inkludert i Norge, uten at vi har vært i nærheten av å øke andre måter å skattlegge kapital på for å kompensere.

Dette handler ikke om at jeg ikke forstår kritikken – formuesskatt og exit-skatt kan gi uheldige utslag for enkelte. Noen kritikere mener dessuten at staten ikke bør skattlegge verdier før eierne selger eller henter ut utbytte. Jeg kan forstå at det intuitivt kan føles feil at du må skatte av verdier før du henter de ut og kan bruke dem fritt. Men formuesskatten er utformet slik den er fordi landets rikeste i lang tid har klart å planlegge seg vekk fra skatteregningen. Utbytte og salg av aksjer plasseres i holdingselskaper, der de ikke må skattes av på grunn av fritaksmetoden. Der blir verdiene liggende. Rolf Aaberge (SSB) har sammenliknet disse formuene med en rullende snøball som legger stadig mer på seg på grunn av høy avkastning og gunstige skatteregler. Slik skapes dynastier, og ulikheten øker jevnt og trutt.

Det er klart at sterke kapitalkrefter settes i sving når venstresida forsøker å skattlegge landets formuer. Et av de største problemene med økende ulikhet er at noen mennesker får så mye makt at de kan bruke pengene sine til å styre samfunnet etter sine egne interesser. Nå er det vårt ansvar å stå imot det presset.