Dette skjer med minstelønnsdirektivet

EUs institusjoner vedtok 04. oktober i år minstelønnsdirektivet. Formålet er blant annet å styrke prosessene rundt hvordan lovfestet minstelønn settes på nasjonalt nivå, men da kun for de land som har lovfestet minstelønn. Hele 21 av 27 EU-land har allerede en slik lov.

For de land som ikke har lovfestet minstelønn og kun baserer lønnsfastsettelsen på kollektive forhandlinger og avtaler er det egne bestemmelser i direktivet. Som for eksempel i artikkel fire som sier at hvis avtaledekningen på nasjonalt nivå er under 80 prosent så skal myndighetene sammen med partene i arbeidslivet iverksette en handlingsplan for å øke avtaledekningen. De landene som ikke har lovfestet minstelønn er Østerrike, Sverige, Danmark, Italia, Kypros og Finland.

Regelverket er også slik at når et direktiv er publisert i EU-tidende så har medlemslandene to måneders frist på å ta direktivet til EU-domstolen for å prøve det på rettslig grunnlag. For eksempel om EUs institusjoner i henhold til EUs traktater har hjemmel til å lovgi på det aktuelle området. Dette har vært et aktuelt og mye diskutert spørsmål i forbindelse med minstelønnsdirektivet.

Spesielt de nordiske fagorganisasjonene har stilt spørsmål om EUs hjemmel til å lovgi. Det er nemlig slik at traktaten om EUs funksjon artikkel 153 nummer 5 sier at EU ikke har hjemmel til å lovgi i spørsmål om lønn. På den andre siden så har EU i andre allerede gjeldende direktiver vedtatt bestemmelser om lønn. Som for eksempel i vikarbyrådirektivet. Slike bestemmelser har som hovedregel formål om å hindre diskriminering i arbeidslivet. Spørsmålet om hvor grensen går i EUs hjemmel om lovgivning i lønnsspørsmål har blitt mer uklart med minstelønnsdirektivet.

Dansk fagbevegelse (FH) har derfor bedt danske myndigheter om å ta direktivet til EU-domstolen i et såkalt annulleringssøksmål. Om danske myndigheter vil gjøre det er uklart i skrivende stund. På et seminar i regi av det danske forbundet 3F uttalte den danske arbeidsministeren at hvis Danmark gjør dette så bruker de all politisk kapital på denne ene saken.

For Norges del er det avgjørende om en rettsakt er EØS-relevant eller ikke. En slik vurdering gjorde regjeringen når kommisjonen fremmet sitt forslag til direktiv. Regjeringen sa allerede da at den foreløpige vurderingen er at Norge ikke er forpliktet til å innføre direktivet. Nå har også EU-kommisjonen konkludert med at direktivet ikke er EØS-relevant. Noe den norske regjeringen og LO støtter fullt ut. Her kan du lese mer om hvilke vurderinger norske myndigheter har lagt til grunn for hvorfor direktivet ikke er EØS-relevant.