Brexit etter Boris

Med ny statsminister kom det også en runde med utskiftninger i regjeringen. Hele 18 nye statsråder. Kun 6 beholder statsrådsposisjonen fra den forrige regjeringen. Av 18 nye er 15 fra Leave-siden. Samtidig påpekes det er det er et flertall i den nye regjeringen for Theresa Mays «skilsmisseavtale». Så ønsket om en avtale med EU vil ha flertall i selve regjeringen. Også på rådgiversiden har statsministeren omgitt seg med rådgivere som både er mot «no deal» og for hard Brexit.

Den endelige (og foreløpige) datoen for Storbritannias uttreden av EU er satt til 31. oktober 2019 etter at EU aksepterte en utsettelse rett før sommeren 2019. Det er dermed i underkant av 90 dager igjen for den nye regjeringen til å komme frem til en løsning i samarbeid med EU. Det er fremdeles mulig å utsette prosessen ytterligere i henhold til EUs traktat artikkel 50, men det krever enstemmighet på EU-siden.

Målet til Johnson er å få landet ut av EU så raskt som mulig og sånn sett innfri valgløftene fra folkeavstemmingen i 2016. Han var tross alt en av lederskikkelsene i Leave-kampanjen i forbindelse med folkeavstemmingen. Samtidig er det en uttalt førsteprioritering å sikre en ny og reforhandlet avtale med EU. Johnson understreker at hvis han ikke får det som han vil så er en uttreden uten avtale (no deal) et reelt alternativ for hans regjering.

Boris Johnsen la i forbindelse med ledervalget i det konservative partiet frem en trestegs plan for hvordan han som statsminister ville oppfylle løftet om Brexit; plan A er å reforhandle «skilsmisseavtalen» med EU, plan B er en «no deal» basert på bestemmelser i GATT-avtalen som skal sikre handel som før inntil en ny avtale er på plass og plan C er en ren «no deal». 

Plan A er derfor å reforhandle «skilsmisseavtalen» som Theresa May fremforhandlet med EU. Dette fullstendig overser det faktum at EU hele veien har sagt at den fremforhandlede avtalen er den endelige avtalen. Forhandlingene er avsluttet er budskapet fra EU. Dette er selvfølgelig ikke skrevet i stein og det kan være årsaker til at EU åpner for diskusjoner på utvalgte områder, men mest sannsynlig ikke en fullstendig gjennomgang av hele avtalen. Dette vil avhenge av hva de viktigste aktørene i EU mener om dette. De tre viktigste er Tyskland, Frankrike og Irland.

Tyskland og Frankrike fordi de er de to største landene og er de som ofte søker å komme til en form for enighet. Hvis de kommer til enighet vil med stor sannsynlighet de øvrige landene følge etter. På den andre siden har det så langt vært betydelig retorisk forskjell mellom Frankrike og Tyskland i Brexit. Macron ønsket i utgangspunktet ikke å utsette Brexit og er åpen for at hvis Storbritannia vil krasje ut av EU så skal de få lov til det. Frankrike ble likevel med på en utsettelse. Spørsmålet er om de gjør det igjen. Tyskland har så langt vist seg å være mer pragmatiske. Noe som antagelig skyldes Merkels lederstil og politiske prioriteringer. Nå er Merkel på vei ut av regjering og det kan endre Tysklands prioriteringer i forbindelse med Brexit. Irland vil nok uavhengig av dette være landet EU vil lytte mest til. Irland er det landet som har mest å tape på en «no deal». Både økonomisk og politisk (les Good Friday Agreement). På den ene siden er Irland uttalt lei av Storbritannias krangling og manglende evne til å komme seg ut av Brexit. På den andre siden ønsker ikke Irland at Storbritannia krasjer ut. Å finne den riktige balansen vil bli hovedutfordringen. Irland er også et av de landene som minst ønsker en reforhandling av «skilsmisseavtalen». Slik avtalen er i dag vil den med det som kalles for backstop sikre etterlevelse av Good Friday Agreement som sikrer fred og stabilitet mellom Irland og Nord-Irland. For Boris Johnson og hans parlamentsmedlemmer som befinner seg i leiren for en hard Brexit er nettopp backstop hovedproblemet. 

Boris Johnson ønsker å reforhandle følgende områder: borgernes rettigheter og backstop.

Johnson mener at EU-borgere som i dag er i Storbritannia gjennom britisk lov skal sikres de samme rettigheter som i dag. I dag er det 3,2 millioner EU-borgere i Storbritannia hvorav ca. 1 million allerede gjennom en "fast track" ordning allerede har fått britisk statsborgerskap. Med andre ord mener han at May sin avtale som sikrer dette var feil utgangspunkt og en dårlig løsning. Dette burde vært løst gjennom lov fra dag en er Johnsons utgangspunkt. Dette er mer et kosmetisk trekk enn en reell politisk endring. Det er liten tvil om at dette temaet var det stor enighet om fra begynnelsen av. Dermed endrer det ikke substansen i det som er fremforhandlet i skilsmisseavtalen til May. Det er derfor i realiteten ikke snakk om en reforhandling av dette temaet, men det ligger på bordet i en eller annen form til diskusjon. Johnson har hele veien vært tydelig på at migrasjon er et viktig bidra til britisk arbeidsliv og næringsliv. Han har derimot vært opptatt av at Storbritannia selv må få bestemme hvem som skal få lov til å slippe inn i landet. Han har derfor tatt til orde for å innføre et poengsystem lik det de har i Australia. Noe han i sin første tale til parlamentet som statsminister lansert som en av sine første prioriteringer.

Det temaet som Boris Johnson, og mange av de som blir kalt tilhengere av hard Brexit, virkelig ønsker å reforhandle er backstop. Dette er et komplisert og vanskelig tema og mesteparten av forhandlingene så langt har handlet om hvordan dette skal løses. Hovedproblemet handler om hvordan handel og personbevegelse mellom Irland og Nord-Irland skal foregå etter Brexit. I dag er både Storbritannia og Irland EU-medlemmer. Noe som sikrer fri flyt av mennesker, varer, tjenester og kapital på tvers av grensen mellom nord og sør. Med andre ord ingen fysiske grenser eller grensekontroller. I en hvilken som helst annen situasjon ville en utmelding av EU antagelig ikke fått de helt store politiske konsekvensene mellom naboland. Men i fredsavtalen mellom Irland og Nord-Irland, kalt Good Friday Agreement, er det en grunnleggende forutsetning at det ikke skal være noen fysiske grenser eller grensekontroller mellom nord og sør. Dette har i «skilsmisseavtalen» blitt løst gjennom det som kalles for backstop. Backstop sikrer at det ikke blir opprettet noen grense mellom nord og sør, men dette medfører samtidig at Storbritannia må fortsette å være medlemmer av EUs tollunion inntil en annen avtaleløsningen har blitt fremforhandlet. Dette frykter mange Brexit-tilhengere vil tvinge Storbritannia til ufrivillig måtte bli værende i EUs tollunion. Kanskje til og med på ubestemt tid. Et av hovedargumentene til Brexit-tilhengerne var at utenfor EU kunne Storbritannia fritt forhandle frem og inngå nye handelsavtaler med tredjeland. Det vil ikke være mulig som medlem av EUs tollunion. I realiteten er det kun medlemskap i det indre marked og EUs tollunion som vil tilfredsstiller de krav Good Friday Agreement stiller. Alle andre forslag til løsninger som har blitt foreslått i forhandlingene om «skilsmisseavtalen» har blitt avvist som ugjennomførbare. Som for eksempel at dette kan løses gjennom innføring av ny teknologi på grensen. Johnson har på nytt begynt å kaste frem gamle og avviste forslag. Hvordan EU reagerer på det gjenstår å se. 

Plan B er en «no deal», men basert på regelverket i GATT-avtalen som Johnson mener vil gjøre det mulig å fortsette handelen som i dag frem til en endelig avtale er i boks. Han lener seg her på GATT artikkel 24 nummer 5B. Denne sier at to parter kan velge, hvis begge er enige, å fortsette handelen som før inntil en avtale mellom partene er ferdigstilt. Dette høres tilforlatelig ut, men det er en rekke utfordringer som Johnson unnlater å nevne. For det første må EU være enig i at dette er en ønsket løsning. For det andre så «glemmer» han hva som står i GATT artikkel 24 nummer 5C. Denne artikkelen sier parter som er nær enighet om en handelsavtale kan benytte seg av bestemmelsen i artikkel 24 nummer 5B. Det EU og Storbritannia er «enige» om er en utmeldingsavtale av EU og ikke en handelsavtale. En handelsavtale har partene ikke en gang begynt å snakke om, og vil mest sannsynlig ta mange år å fremforhandle. Dermed så faller grunnlaget for å benytte seg av artikkel 24 nummer 5B bort. En slik avtale må uansett også godkjennes av alle medlemmene i WTO. Det er dermed ingen automatikk i at denne bestemmelsen kan benyttes. Det er også interessant at bestemmelsen aldri har vært tatt i bruk hele den tiden GATT-avtalen har eksistert (GATT ble vedtatt i 1948).

Plan C er en ren «no deal» løsning. Det ser ut til at Johnson i stor grad legger opptil å benytte seg av trusselen om «no deal» som et forhandlingskort i seg selv. Dette forutsetter at EU lar seg presse på dette området. Her kan det være verdt å minne seg på at det EU er mest bekymret for er ikke en «no deal», men oppløsningen av det indre marked. Samtidig er ikke EU fremmed for et Storbritannia som stiller tøffe krav. Noe både Thatcher og Major var kjente for. Forskjellen er at de gjorde det som fullverdige medlemmer. I dag kommer kravene fra en britisk regjering som allerede har et ben utenfor EU, og som for enhver pris skal ha begge ben utenfor. Hvilke insentiver EU har for å strekke seg lenger enn nødvendig i denne situasjonen er uklart. Spesielt hvis hovedmålet er å sikre det indre markeds integritet i fremtiden.

I forbindelse med plan C ser også Johnson for seg å bruke de økonomiske forpliktelsene Storbritannia har ovenfor EU, og som Storbritannia gjennom Skilsmisseavtalen» har akseptert, som et forhandlingskort for å presse gjennom sine ønsker. Johnson har med andre ord åpnet opp for at de økonomiske forpliktelsene ikke vil bli etterlevd av Storbritannia. Avtalen legger til grunn at Storbritannia skal betale 39 milliarder Euro til EU. Dette er penger som er knyttet til forpliktelser i programmer, budsjetter og administrative utgifter, som pensjonsutgifter, som Storbritannia i dag har som medlem. Mesteparten av disse midlene skal betales innen 2020, mens de resterende skal betales innen 2064. Lovligheten i dette debatters i det brede og det vide. I henhold til EU-traktaten vil Storbritannia være juridisk forpliktet til å betale, men hvis Storbritannia ikke lenger er medlem av EU vil ikke EU-domstolen ha jurisdiksjon ovenfor Storbritannia. Det kan være at andre internasjonale domstoler kan trå inn å fylle romrommet, men det er et uavklart spørsmål. På den andre siden kan Storbritannia straffes av markedet gjennom for eksempel økte renter på lån fordi kredittratingbyråer kan fremheve at Storbritannia ikke evner å etterleve sine økonomiske forpliktelser. Man bør heller ikke undervurdere den politiske og diplomatiske kostnaden knyttet til en slik strategi.  

Boris Johnson har ikke bare utfordringer på EU-siden. Han har også en del hinder på hjemmebane. Flertallet i parlamentet er skjørt. Noe Theresa May merket da alle tre avstemmingene resulterte i tap. Den ene gangen av et historisk stort flertall mot et regjeringsforslag i parlamentet. I denne forbindelse spekuleres det i om Johnson vil benytte seg av det som kalles «prorouging». Dette er en mekanisme statsministeren kan benytte seg av og hvor regjeringen kan avslutte/stoppe den inneværende parlamentsperioden frem til neste parlamentsvalg. Ved å gjøre dette kan han stoppe parlamentets innflytelse inntil han velger å eventuelt startet opp parlamentsperioden igjen. Gjør han dette rett før fristen til Brexit kan mange parlamentsmedlemmer føle seg presset til å stemme for hans forslag. I hvert fall er det dette det spekuleres i om kan skje. På den andre siden har parlamentet så langt vist at de har sin egen vilje i spørsmålet om Brexit. 

Med andre ord er ikke Boris Johnson nærmere en Brexit. Han er om mulig enda lenger unna enn da han tok over som statsminister. I hvert fall hvis målet er en avtale med EU før uttreden 31. oktober.